Denne gangen har jeg skrevet en kommentar om utelivsvold i Stavanger. I tillegg til å være journalist i Rogalands Avis tar jeg en mastergrad i samfunnssikkerhet ved Universitetet i Stavanger. Her er kommentaren min:

«36-åring angrepet av gjeng og slått med kølle», «23-åring slått i hodet med jernstang» og «44-åring nedslått på Torget».

Her på berget trykker vi vanligvis hender når vi møter nye folk eller gamle kjente. Den rimelig enkle håndhilsningen er imidlertid ikke alltid like grei å løse i praksis. Det er også mange måter å gå fram på, og flere ulike varianter.

Hanekampen: Når menn møtes er det om å gjøre å klemme i stykker motstanderens hånd. Utføres ofte når man skal hilse på ekskjærestens nye flamme eller kjærestens eks. Et triks her er å ikke ta tak helt inni hånden til den andre, men heller klemme til lenger ut på fingrene der det er mindre motstand og mer smertefullt.

Da var katten ute av sekken – den hyllede villmarkens sønn, Kristoffer Clausen – innrømmer at hans år alene i villmarken ikke var helt som han har gitt inntrykk av.

34-åringen har skrevet bok om sitt påståtte opphold på ett år ute i skog og mark som har solgt over 10.000 eksemplarer. Han har også laget et slags dokumentarprogram av sin strabasiøse hverdag i det grønne – den er solgt til TV 2. Best av alt er at Clausen ble hyllet med hedersprisen Årets villmarking på Villmarksmessa tidligere i år. I tillegg til å spare husleie, strøm og matutgifter har han altså tjent gode penger.

Med fare for å tråkke i bedet til min kollega Henriettes bloggverden, velger jeg likevel å ta opp en helt spesiell jentefrisyre i dag. Jeg stiller et spørsmål som er like essensielt som hva er meningen med livet, finnes det intelligent liv andre steder i universet og hva kom først av høna og egget?

Jeg spør: Er dult en flott frisyre for jenter/damer?

Morgenstund har gull i munn, sier noen. Selv om jeg er et utpreget B-menneske, altså av dem som liker å stå sent opp og heller tar for seg av nattens frukter, er det mye lettere å våkne opp og starte dagen nå når det er lyst ute.

Dessverre får jeg ikke nyte min sommerlige morgengnist. I stedet for gull i munn grytidlig på morgenen, våkner jeg altfor tidlig med en helt annen smak i munnen – en tørst etter blod …

Det er ikke så greit å alltid få med seg det som blir sagt. Som regel skjer dette når Madammen prøver å innprente meg info jeg på forhånd avskriver som unødvendig, og da vender jeg det tunghørte øret til.

Men i andre tilfeller misforstår man budskapet eller rett og slett hører feil. Ironisk nok er det sånne ting som fester seg best og er vanskeligst å endre.

Her i Rogalands Avis har vi –blant mange andre spennende nyheter – også presentert barberbrødrene Fevang. De to velbygde frisørlærlingene vil etablere seg i Stavanger, og innføre en tradisjonell barbershop.

Dette fikk meg til å tenke litt. Begge brødrene framstår som skallete – altså uten hår – på hodet. Hvilke signaler sender det ut når du er frisør? «Jeg har ikke eget hår, men gi meg penger for å tukle med ditt»?

Telefonen ringte forleden, og det var tannlegen. Skrekk og gru. Jeg har arvet tannlegeskrekken fra pappa. I Københavns forstad Dragør var det ikke silkehansker tannlegene var kjent for på 60-tallet, og pappa var ikke gatens mest ivrige med tannbørsten, så forholdet ikke det beste.

Jeg hadde med pappa da skoletannlegen kalte meg inn første gang i førskolealderen. En brutal mann med hang til verktøy, var han. «Her er det hull, og det skal bores godt opp» var beskjeden han ga etter undersøkelsen. Jeg sto der med gråten i halsen og trodde min siste time var kommet, men pappa sa nei takk på mine vegne. Min helt! Vi dro heller inn til en av de private tannlegene, en vennlig kvinne som hadde mer hang til pedagogikk enn skumle verktøy, og alt gikk meget bedre.

I dag står mat på menyen. Det skal handle om matmengde, altså porsjoner. Skikkelige porsjoner.

Jeg har en sterk frykt for å ikke bli mett når jeg lager mat. Det gjelder forresten også når jeg ikke lager maten selv, men bestiller på restaurant og får servert mat av andre.

Ajajaj. Der gikk jeg på en kjempesmell, en tabbe av dimensjoner, faktisk.

En kompis hadde tidligere på dagen sendt en SMS og spurt om vi skulle spille squash i dag. Midt i en meget hektisk arbeidsdag fikk jeg lest meldingen igjen og skulle til å svare, men måtte først høre med naboen om når det husmøtet vi har utsatt og utsatt skal være.

«Ring meg, kan du ringe meg?!» spør Madammen for tusende gang.

Hun har mistet oversikten over lokaliteten til sin mobiltelefon, og ber meg ringe så hun kan gå etter ringelyden.

Gjennom min lange karriere i fotballen er det mange varme minner fra banen, men også fra livet på sidelinjen. Jeg husker de første årene som spiller, da sidelinjen var fylt opp av ivrige foreldre med særdeles variert kunnskap om fotballsporten. De mest pedagogiske foreldrene ropte «Bra! Én til, også én gang til!» til oss miniputter, selv om mottak ofte ble pasninger til motstanderne og pasninger ble skudd, og alle sprang etter ballen samtidig.

I disse årene, der det for mange var enda viktigere å ikke drite seg ut enn å spille godt, kunne det være en utfordring å ha foreldrene med. Min mor, kommunelegen, lot ofte entusiasmen ta overhånd, og glemte spillets regler da hun høylytt oppfordret våre spillere til diverse skitne triks mot motstanderne – selvfølgelig i beste mening. Som lege kan hun sin anatomi, og i kampens hete tipset hun oss om å gå etter ballene – ikke ballen – i nærkampene … Foreldrene på siden både lo og bannet, både av podene, seg selv og hverandre, og det var et herlig samhold og en herlig tid.

Madammen hamstrer kvinnemagasiner som Bo bedre, Vi i villa, Vakre hjem og så videre og pløyer gjennom dem både sent og tidlig. Slike blader bør forbys – de er djevelens verk. Det kommer i alle fall ikke noe godt ut av det for oss menn.

Nyfrelst etter sin siste interiøråpenbaring kvitrer hun ut planene for leiligheten. Jeg vet at jeg balanserer på en syltynn line. Jeg må ikke være for uinteressert eller avvisende – da kommer påstandene om at jeg ikke bryr meg, som jo er sant, bortsett fra at jeg vet at dette kommer til å koste meg i blod, svette, tårer og penger. Er jeg FOR interessert, sier det seg selv – da er vi avgårde mot Forus asap.

Etter lang og tro tjeneste valgte jeg til slutt å pensjonere min Ford Mondeo 1993-modell tidligere i vinter. Den er ennå en bil jeg både stoler på og har sterke følelser for, men vi har rett og slett vokst fra hverandre.

Etter mye fram og tilbake – bilen ble sendt på tog fra selger i Nord-Norge til Drammen der jeg skulle hente den, men så sendt tilbake nordover ved en feil – kan jeg endelig cruise rundt i min nye bil. En nesten ubrukt sølvgrå Mondeo 2008-modell – uten en skramme og med nybillukten intakt – er min.

Etter én runde med fullstendig knusing av min gode kamerat i squash, måtte jeg vurdere om vi i det hele tatt var verdige motstandere i den edle sporten. Ingen av oss var tjent med et slikt kvantesprang i kvalitet. Likevel sa jeg ja da han til min store forundring spurte om omkamp kort tid etter forrige ydmykelse. I bakhodet tenkte jeg at han sikkert hadde innsett at det var mye han kunne lære av meg, og jeg kunne jo ta ham under mine vinger.

Som den gode kameraten jeg er, valgte jeg å slippe meg ned noen nivå sånn at vi fikk en slags «kamp» om poengene – han er jo en virkelig god venn. Til min store forskrekkelse hadde kompisen min tatt syvmilssteg på kort tid – nå kunne han faktisk spille squash! Det ble en innbitt kamp, og jeg måtte justere min egen innsats opp flere hakk for i det hele tatt holde følge.

Denne kanten blir skrevet i en merkelig, merkelig stilling hjemme fra sofaen. At den blir skrevet er overhodet ikke godkjent av medisinsk personell – faktisk tvert imot – men man må jo levere i gode og dårlige dager – in sickness and in health.

Jeg ligger. Til å være en av favorittøvelsene mine i hverdagen, er det overraskende kjedelig i lengden. Knivene i ryggen og de mange spennende valgene når neste cocktail med smertestillende skal tilberedes er det eneste spennende som skjer.

Det kreves en spesiell type mennesker for å klare skiftarbeid. Lange arbeidsdager, merkelige arbeidstider og fri når ingen andre har fri.

Jeg har kompiser i oljenæringen som møter knalltøffe spørsmål hver dag i friperiodene: «Skal jeg stå opp og koke kaffe og spille Playstation, eller skal jeg sove videre? Tror jeg sover litt videre, kan jo spille litt senere.» Hårda bud.

Jeg har lenge tenkt å ta opp fenomenet Petter Northug jr. her i spalten «På kanten». Den unge trønderen er jo alltid akkurat der – på kanten.

Northug presenterte seg aller først gjennom å gjøre noe som til da ble sett på som svært utypisk norsk. Han snakket rett inn i mikrofonene og sa at det var galskap at han ikke fikk være med til OL i Torino i 2006. Petter – ja, jeg tillater meg å gjøre som utallige journalister før meg, nemlig å bruke fornavn på «nasjonalskatten» Petter Nordthug jr. – var ikke redd for å skryte av seg selv.

For noen uker siden tok jeg opp min irritasjon over hvordan en del ellers så begavede dansker uttaler engelsk. Den danske dialekten, der tonefallet går opp og ned hele veien, skinner så voldsomt gjennom at det er vanskelig å ta dem seriøst.

Nå skal det sies at vi har en del nordmenn som sliter med noe av det samme. Thorbjørn Jagland er ikke superstø i engelsk, og de som har vært så uheldige å zappe innom «Charterfeber» på TV3 vet at også bingovertinner fra Fredrikstad lar dialekten ta overhånd når de prøver seg på engelsk.

Nytt år med nye muligheter, og ikke minst nye muligheter til å bli et nytt og bedre menneske. Jeg har egentlig aldri likt opplegget med nyttårsforsett. Hvis du ønsker eller trenger en forandring i livet, handler det bare om å iverksette. Du setter en dato, og det trenger ikke være 1. januar. Men det er mange som forventer gull og grønne skoger når rakettskyen har lagt seg, og bokstavelig talt trenger et smell for å komme i gang.

For min del er det bare snakk om å gire om etter en noe sløv høytid med HØYT inntak av diverse. Med årene har jeg blitt tyngre og tyngre i julen, og det har blitt lettere å velge matfatet foran treningsstudioet eller joggeskoene. Nå har jeg pisket meg selv på helsestudioet, og kan se rekonstruksjonen etter forfallet i julen.

I romjulen fikk jeg endelig sett «Engler og demoner», filmatiseringen av forgjengeren til den populære boken og filmen «Da Vinci-koden». Igjen var det ikke ukjente Tom Hanks som stresset rundt og løste gåter i religiøs symbolikk, men det var ikke Hanks som stjal showet. Det gjorde en dansk sikkerhetsvakt i Vatikanet.

Skuespilleren Thure Lindhardt dukker opp i filmen som den blonde Chartrand. Når dansken blir innestengt i et rom uten luft, sliter han selvfølgelig maks, fordi røykelungene hans har rimelig spinkel kapasitet.